Ocean, lotion, motion.. Devotion! Eller «Bula» som de sier i Fiji.
Først vil vi bare beklage at det har tatt så lang tid å få ut et innlegg på bloggen, men vi har vært svært opptatt. Opptatt med å nyte vært eneste sekund, og for å være helt ærlig så er det veldig enkelt på disse fantastiske øyene og som mannskap på den flotteste båten, S/V Freya, i Stillehavet. «Vi» er forøvrig storebror sammen med bedre halvdel, til Skipper Nilsson. Det skal sies at rollene ombord ikke lenger var storebror, men heller lillebror og storesøster..
Vi startet reisen i Nadi, på øya Vitu Levu som er den største øyen i Fiji. Her tilbragte vi et par dager for å bunkre opp proviant, handle ekstra surfebrett, fylle vann- og dieseltanker og gjøre oss klare til å tilbringe 3 uker i Mamanucas øygruppen. Vi var også så heldig å fikk med oss en tradisjonell Kavaseremoni for å ønske oss hell og lykke på ferden videre.
Første ankring ble mellom Malolo Lailai og Malolo, dette er snaue tre timers seiltur ut fra Port Denarau (marina i Nadi). Mannskapet med skipper og kaptein ble tidlig enig om at vi ikke skulle stresse rundt, men heller ta oss god tid på de stedene vi valgte å besøke. Malolo-øyene er forholdsvis turistifisert med mange yachter i ulike størrelser og store luksus resorter med «alt inkludert». Det er allikevel ikke vanskelig å finne noen urørte perler både over og under vann i nærheten. Vi tilbragte omtrent like mye tid under vann som over vann med snorkel, dykkemaske og hawaiislynge, eller boccia og strandliv.
Et par timers seiltur utenfor Malolo øyene ligger flere eksponerte korallrev som er verdenskjent for sine gode surfebølger. Det er ingen tvil om at vi ønsket å komme oss dit, men vær og vind spilte ikke på lag for dette nå. Etter noen dager på ankring ved Malolo-øyene seilte vi nordvest til en mindre kjent øy med navn Mana. I motsetning til forrige ankring var vi eneste båt i lagunen. En forholdsvis hårete innseiling med utovergående strøm var gjerne forklaringen på at vi var alene der. Med Kapteinen i baugen, matros i masta, Skippern bak roret og matros langs ripa så kom vi oss inn med stoltheten i behold og kunne på ny finne hvilepulsen etter at ankeret var sluppet og sjekket.
På «Google earth» så vi allerede før ankomst at stedet kunne ha surfepotensiale og det tok ikke lang tid før vi lastet opp gummisen med brett og solkrem for å utforske revkanten for potensielle surfebølger og snorkling. Jammen fant vi ikke surf der majoriteten av seilere og lokale vi møtte sa det ikke var surf. Til alles glede så roet vinden seg som hadde blåst opp i 30 knop både natt og dag siden vi startet reisen. Et nytt værsystem kom inn og vi fikk noen dager med overskyet og til tider lett regn. I landsbyen inne på land snakket de lokale om dette «merkelige» været og at det var uvanlig for denne tiden av året. Det var først da vi gjorde et grundigere nettsøk at vi så en potensiell syklon lå rett vest for Fiji og det var sendt ut varsling uten at vi hadde fått det med oss. Til vår store lettelse forsvant dette værsystemet uten at noen syklon traff kysten.
Når Freya seiler rundt så henger alltid fiskesnøret ute med en alt for stor wobbler og en blekksprutimmitasjon for å forsøke lykken etter større matfisk. Vi hadde dessverre ingen lykke med fiskingen, men båten var full av annen mat og snacks. Vi tok med oss en boks med noe godt under gjennomsnittet kjøtt og ei kavarot for å søke lykken for en god byttehandel inne i landsbyen. I landsbyen kjørte Skippern og «lillebror» en dør-til-dør aksjon for å bytte til seg fisk, og gleden var stor da vi til slutt kom over en fisker som gjerne så for seg en kveld med boksmat istedet for revfisk. Vi reiste fornøyd ut til Freya igjen med en bærepose full av mindre revfisk, dog en boks med «corned beef» og ei kavarot fattigere.
Den ene kvelden tok vi en tur til land for å få med oss et «fireshow» med lokale helter på en taverna. Noen fikk det til, mens andre trengte mer tid til øving og det er ingen tvil om at noen slikket sine brannblemmer noen dager etter den kvelden.
Med gummisen ankret vi opp på det ytterste korallrevet utenfor Mana, skippern og lillebror hoppet med stor iver i vannet med Hawaiislynge og kamera. Lillebror begynte å skyte revfisk og var på vei bort til gummibåten med den første fangsten da skippern gjør oppmerksom på at det er hai rett under oss.. Hvilepulsen var borte og lillebror svømte 25 metern «for livet». En to meter revhai og en annen mindre holdt et godt øye med oss resten av snorklingen den dagen, og lillebror tok det forholdsvis rolig med Hawaiislynga etter første fangst.
Etter at været hadde stabilisert seg trakk vi ankeret og satte kursen mot øya Monoriki. På veien ut av lagunen på Mana ser vi at en flyvende blindpassasjer har slått seg ned forran på dekk. Siden vi hadde forlatt land og den lille stakkaren verken var svømmedyktig eller flyvedyktig lenger, ble den med videre. Den var nok trett av dage og sovnet stille inn rett før ankomst, en liten begravelse ble holdt inne på sandstranden. Monoriki er en bitteliten ubebodd øy der de spilte inn filmen «Cast Away» med Tom Hanks og volleyballen Wilson i hovedrollen. Nærmere «paradis» eller «postkortsted» er det antakeligvis ikke mulig å komme. Azurblått hav, palmer, noen fjellknauser og ei urørt strand badet seg i vindstille og stekende sol. Vi hadde en natt i paradis og lagde et bål på stranda hvor Freya-gjengen koste seg til langt utover leggetid med et spektaktulært lyn- og tordenshow over Vitu Levu.
Fra Monoriki gikk turen tilbake i havblikk og skyfrihimmel mot Malolo med stopp på Namotu for å bølgesurfe. Redningen på overfarten ble et bøtte for å kjøle ned kroppen. På Namotu var surfen mildt sagt svært bra og vi var omtrent de eneste i line up’n på «Namotu Left», «surf stoken» var til og ta å føle på! Etter en dag med surf ankret vi på ny opp mellom Malolo-øyene med sikte på å reise ut til Namotu igjen dagen etterpå.
Grytidlig neste dag ble ankeret trukket og Namotu ble peilet inn på GPS’n. Vi surfet en fantastisk bølge som het «Swimming Pools» hvis navn kommer av det utrolig klare vannet over et fargerikt korallrev. Etter et par timer med surf registrerer Kapteinen at Freya ligger vendt motsatt av alle de andre båtene og vi bestemmer oss for å kjøre bort å se at alt er OK. På veien bort i en overlesset gummis kommer det en kar fra Australia oss i møte og forklarer at Freya er tre centimeter fra en båt på moring. Skippern og Kapteinen hopper ombord hos vårt nye bekjentskap og raser tilbake til Freya. Det viser seg at en båt fra resorten på Namotu hadde lagt seg kloss opp i Freya og når strømmen snudde så snudde også Freya som kom helt innpå den andre båten. Noen ansatte fra resorten sa tydelig i fra, men forstod ikke helt at det var de som hadde lagt båten sin for nære i utgangspunktet. Enden på visa ble til at vi trakk ankeret og dro tilbake til Malolo-øyene uten skader på noen båter, men med en ubehagelig opplevelse i bagasjen.
På grunn av vanskelig ankringsforhold ble surfen og Namotu lagt til side og vi valgte å nyte de siste dagene på Malolo Lailai med trygg ankring. Vi gjorde et strandhugg på andre siden av øya og hadde en full dag med boccia og strandliv. Mot slutten av dagen blåste det opp og det ble besluttet å vende snuten tilbake til Freya. Vel ute ved Freya ser vi at en seilbåt som lå for anker rett i nærheten nå lå på moring. Skippern og Kapteien hiver seg i gummisen for å forhøre seg om hva som har skjedd og da var overaskelsen stor. Kort fortalt så har den andre seilbåten drevet ned på Freya og var bare et par meter fra revkanten da en snarrådig australiener kommer seg ombord og fikk avverget en grunnstøting. Utpå kvelden tok vi turen til land på en bar for seilere og det viser seg at det er samme person som reddet Freya på Namotu som reddet seilbåten som var borti Freya… Etter de to hendelsene ble det dessverre et par riper i lakken på Freya, men heldigvis ingen større skader.
Den siste dagen på Malolo tilbragte vi for det meste under vann for å suge til oss de siste inntrykkene og for å kjøle de norske kroppene.
All honnør til Skipper Nilsson og Kaptein Hatleli, ikke bare er de svært dyktige seilere, de er også utrolig kjekt selskap! Tre uker på Freya har vært en drøm, vi har våknet hver dag og kløpet oss i armen, det gjorde like vondt hver gang 🙂
Takk for nå, seilerhilsen fra matrosene Hanne og Peter 🙂
S/V Freya 