Puerto Vallarta

Me er vel framme i Puerto Vallarta.

Onsdag klokka 9 drog me opp ankeret og peila oss ut ein kurs. Det heile starta ganske dramatisk ved at den automatiske pumpa i kjølsvinet byrja å gå med jamne mellomrom. Det var ikkje lekkasje frå vanntanken eller dass (tidlegare erfaring), så med hjarte i halsen opna eg opp luka til motorrommet. Der stod vasspruten rundt propellakslingen! Med ein solid dose adrenalin i kroppen klarte eg å lokalisere lekkasjen til watermakeren. Slangen til returvatnet hadde hoppa av så det var ein rask fiks. Flaks!

Turen vidare gjekk bedre, sjølv om me vart kasta litt rundt fyrste natta med 11 m/s på kryss. Heldigvis virkar båten bunnsolid, og me føler oss veldig trygge ombord.
Etter fyrste natta roa det seg betrakteleg, og me fekk lengre periodar med vindstille. Stjernehimmelen under nattevaktene var spektakulær, med fleire stjerner enn eg klarte å telje (sikkert fleire hundre). Morilden rundt båten gjorde nettene tilnærma surrealistiske,  og delfinar som leika under baugen var ei oppleving for livet.

Land var ute av syne etter den fyrste natta, og då me vart møtt av ei kvit due (kan muligens ha vore ein måke) den femte morgonen skjønte me at land nærma seg att. Det stille været varte heilt ned, så me brukte lengre tid enn me trudde. Turen tok 6 døgn og tre timar, var på 459 nautiske mil og med ein snittfart på 3,12 knop. No ligg me i Marina Vallarta og nyt å sove heile natta. Det var ein god testtur før kryssinga, og me er svært nøgde med båten.

No skal me bunkre opp og gjere klar båten for skikkeleg langtur. Omlag 30 dagar reknar me med det vil ta å krysse over. Det er ei stund…

sovblooper DSC_0220glisDSC_0244DSC_0253  DSC_0240 .DSC_0285

Tidenes drittdag!

Forberedelsane i Mexico går sin gang. Dersom me skal rekke over Stillehavet i år så bør me være klare seinast andre veka i april. Det er ikkje veldig lenge til, men ting byrjar heldigvis å koma på plass. Me er godt nøygde med båten og det er stort sett berre småfiks att før me kan forlate La Paz. I dag fekk me satellittelefonen i posten og registreringa frå Delaware. Det var kjempestas! Då er det ikke noko som held oss her, og me tenker difor å reise nordover snart, for så å krysse over til fastlandet. Dette for å utforske fleire stadar nordover før me krysser ned til Puerto Vallarta, der me har tenkt å reise ut frå. Det vert ein fin testtur for oss og båten før det store spranget.

Med satellittelefon kan me laste ned værdata kvar som helst, og me kan oppdatere alle heime. I tillegg har me SSB radio for kommunikasjon til andre båtar over lange distansar. Det er trygt å ha flere moglegheiter for å nå ut, og me føler oss godt budd på det området.

Ellers hadde me tidenes drittdag forleden. Me var så heldige å få ein full septiktank med på båtkjøpet. Den var vaksen av størrelse også, heile 68 liter med drit. Prosjektet med å tømme og fjerne den har me ikke akkurat gleda oss til, men måtte til slutt gjerne det. Tømminga måtte me inn til marinaen for å gjerne. Det skulle vere den lette delen av jobben. Det vart ikke slik, og det endte opp med at me måtte lirke ein halvfull septik ut under forpiggen. At det var trangt og lukta død seier seg sjølv, men at det i tillegg skulle vere 40 grader frammi der var noko unødvendig. Me fekk tilslutt lirka den ut utan at me sølte for mykje.

For å avslutte med nokre gladsaker så har det kome eit surfebrett, type longboard, ombord i båten, det vart kjøpt av ein kjekk ung familie me møtte her. Så no er me ekstra klare for surfen som ventar i Tuamotu ☺ Me var også på svømmetur med kvalhai i lag med samme familie. Det var stort, både haien og opplevelsen. Me vart ganske små attmed beistet som sikkert var minst ti meter.

wpid-kvalhai3.jpgwpid-kvalhai2.jpgwpid-kvalhai1.jpgwpid-pelikan-i-baugen.jpg.jpeg wpid-klesvask.jpg  wpid-polering.jpg

wpid-mast.jpg

Ho seiler som en drøm!

Etter at vi ble sjøsatt har vi hatt noen komplikasjoner med motoren. Den første uka var Øyvind for det meste inni motorrommet. Nå og da kom han ut og vi tok en «high five», men ikke lenge etterpå var det på’n igjen. Vi ligger i enden av en ganske trang led hvor det er ustabil vind og veldig mye strøm. Uten motor kommer man derfor ikke langt. Tilslutt var det ikke noe mer tull og vi kunne dra opp ankeret og sette kursen nordover.

Dette var første seilturen og ho bestod med glans. Øyene vi besøkte heter Isla Espiritu Santo og Isla la Partida. De var fulle av liv både over og under vann. Vi møtte på noen venner den ene kvelden og ble med de ut til en øy neste dag for å svømme med sjøløver. Alle seilene ble testa og seilplanen er helt super. Når vinden tar seg opp, legger ho seg litt over, akselererer og toger i vei. Båten er veldig tung og det merkes godt på stabiliteten. Det føles rett og slett veldig bra ut ☺

Den første natta på anker skulle derimot bli alt annet en idyll. Vi fant en koselig liten bukt og ankra opp på rundt 4 meter. Da vi gikk og la oss var det vindstille, flatt vann og ting lå litt strødd på dekk. Rundt midnatt våkna vi av voldsom vind og store bølger som kasta oss rundt i alle retninger. Alle tinga begynte å bevege seg på dekk og vi måtte opp å stormsikre. Tilbake i piggen igjen kjentes det ut som om vi var på vei over nordsjøen. Vi letta når bølgene traff oss forran og rulla rundt når de kom fra siden. Sånn holdt det på helt til kl 9 om morgen. På veien videre neste dag leste vi i en kystguide over område og vi hadde tydeligvis vært offer for et værfenomen kalt, Coromuel. Coromuel’n traff neste natt også, så noe særlig søvn ble det ikke før tredje natta.

Det var deilig med en avkobling fra alle forberdelsene og vi koste oss (stort sett) gløgg. Tilbake i La Paz begynner vi å få en hel del i orden. Vi har blant annet fått tak i en «brukt» redningsflåte, fordi det må til når man skal krysse store hav.

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image