Fra Stillehavet til Vågå

Vi har hatt litt dårlig samvittighet for å ha blitt sporløst borte fra bloggen. Den har nok kommet i siste rekke, for jammen har det skjedd litt av hvert siden sist. Med fare for å kjede deg litt, tar jeg likevel historien fra start…

Høsten 2014, en liten måned før vi bestilte flybilletter til Mexico og sa opp jobbene, tok vi et valg som for oss, på mange måter, var større enn å krysse stillehavet. I flere år har vi drømt om å drive et småbruk med livsstilen det medfølger. På det tidspunktet bestemte vi oss for å overta en familie gård i Vågå! Først skulle vi bare seile rundt i Stillehavet…

Det vi ikke hadde så klart for oss var hvor, når eller hvorfor turen en gang skulle ta slutt, men sånn rent økonomisk skulle vi greie å holde det gående til slutten av 2016. I høst fant vi ut at vi måtte ta over gården allerede ved årsskifte 2015/2016. Vi begynte da å legge noen nye planer. Den vi holdt fast på lengst var: Selge Freya i New Zealand, kjøpe en campingbil i Australia, være der fram til sommeren og ha en avløser på gården så lenge. Den siste uka i New Zealand kasta vi oss rundt og fikk ordna en avtale med en grei megler om å selge vår kjære Freya.

Vi lot disse planene ligge å sveve litt etter vi kom hjem til Norge i desember, men hjemkomsten ble ganske fort en så kalt «reality check». Vi ville rett å slett ikke bruke opp alle pengene våre, pluss at reiselysten ble blåst litt ut av oss med viten om alt ansvaret vi satt med. Vi eier jo nå tross alt over 30 kuer, okser og kalver som alle trenger mat og kjærlighet. Det må også sies at ingen av oss er utdanna i denne retningen og fjøset vi nå eier er det andre av to fjøs jeg, Tina altså, noen gang har vært i. Øyvind er heldigvis født og oppvokst på gård, så noe kunnskap har han nok sneket til seg på veien.

Mio. Bare noen timer gammel

 

Marty. Oppkalt etter..

 

 

 

 

 

 

Marty Feldman

 

Siden sist har vi tatt fatt på vårt nye liv som gårdseiere og lagt enda flere planer for fremtiden. Avbrekkene fra gården vil nok stort sett bli tilbragt i den norske fjellheimen.  Vi gleder oss til mange fine turer og satser på at savnet etter havet ikke blir så stort. Det er jo faktisk mange likheter mellom fjell og hav.

På vei til seters for å grave fram døra

Utsikten fra setra

 

 

 

 

 

 

 

Setra

Det er ikke bare denne oppdateringen som har havnet litt i bakleksa. Jeg lagde nesten ferdig en film fra Samoa for mange måneder siden som er ferdig nå. Den heter ganske enkelt Samoa. Klippene er derfra pluss litt av overfarten videre til Fiji der Øyvind fikk den mye omtalte sverdfisken. Link til filmen: Samoa

Håper bloggen har vært til glede og inspirasjon for både den ene og den andre. Takk for følget! 🙂

Reklame

Den lange kvite skyens land

Me har hatt snart tre fantastiske veker i New Zealand. Temperaturen er veldig komfortabel og me går stort sett i shorts og t-skjorte,  dette til tross for at me i skrivande stund kan notere femte desember, rart. New Zealand på Maori betyr «den lange kvite skyens land», noko som ein tydeleg kan forstå med dei voldsomme tåkebankane som rullar innover landet med jamne mellomrom. 

Bay of Islands er eit område fullt av små frodige øyer, med fantastiske bukter rundt kvar eit nes. Det er fine ankringar og gode stiar omkring øyene. Her hadde me fire flotte dagar med Monica på besøk. Me fekk segla gjennom heile området og gått på fine turar. Monica hadde fått tips frå noken lokale kjentfolk om kvar ein burde reise, så då fekk me opplevd dei beste plassane. Ho hadde dessverre begrensa med tid og måtte reise tilbake til Noreg etter fem dagar. Det var veldig kjekt med besøk!

Me tilbragte ei veke til i Bay of Islands, der me fekk sett fleire av øyene og gått mykje på tur. Det er fantastisk å kunne gå på lengre turar etter så lenge å ha vore låst til båtens beskjedne areal.

Etter Bay of Islands satte me kursen ned mot Whangarei, der båten skal ligge medan me er heime i jula. Me brukte tre dagar på turen ned, med stopp på flotte plassar ned langs kysten. Pingvinar som duppa i overflata såg me kvar dag. Det var veldig artig.  Ein stor turisattraksjon i området er å køyre gjennom «Hole in the Rock» på tuppen av Bay of Islands. Det er eit kjempestort naturleg hol i ei klippe som står rett opp av havet. Dessverre var været dårleg då me passerte, men me fekk no skimta det gjennom tåka og regnet. Det er forøvrig hol og grotter overalt rundt her, så me har no fått dosa vår.  

Det kan minne om naturen i Noreg når ein går rundt på tur, heilt til ein plutseleg ser ein papegøye, eller fem meter høge bregner, eller palmer og sandstrender. Ein får litt på følelsen å vere tilbake i urtida inne i bregneskogen.

 Naturen elles er fantastisk og det er eit rikt fugleliv på kysten, med svære fugleflokkar så langt auga kan sjå. Her har me sett alt frå gigantiske albatrossar med vengespenn i metervis, til knøttsmå fuglar som sprett bortover bølgjene. Det er atter normal størrelse på fisken, sjølv om den ikkje liknar så mykje på den me har heime. Eg, Øyvind, vart kongen av måkene når eg delte ut fiskeslo frå båten. 

No ligg me i havn og brukar tida til å pakke ned båten før me reiser heim til jul. Det skal bli veldig kjekt å treffe att alle heime. Det blir heller ikkje feil med pinnekjøtt og juleøl. Me skal ha ein liten stopp innom Bangkok før me kjem heim den 14. desember.

 

New Zealand

Då har me omsider komme fram til New Zealand. Det er ganske surrealistisk at me har segla så langt denne sesongen. No har triptellaren runda 8600 nautiske mil sidan me kjøpte båten. Ganske respektabelt synest me.

Det var kaldt, vått og surt då me segla inn i Bay of Islands. Nesten som å kome heim med andre ord. Heldigvis er det varmeovn ombord, så me fekk varmen i oss ganske fort. Insjekk har gått fint, dei måtte gasse båten vår for insekt, noko me synest er heilt greitt. Blindpassasjerane har vore ombord lenge nok.

Turen ned var, sett i ettertid, ikkje så værst. Det byrja dårleg med  sterk vind  og store bølger ut frå Fiji, der me mista ei dieselkanne overbord. To dagar med sterk motvind og store bølger midtvegs, der me bevega oss 50 nautiske mot mål på 48 timar. Det gjorde oss litt motlause. . Etter det var det tilnærma vindstille i fem dagar, men  med motor så køyrde me mot mål i det minste. Me har køyrt fleire timar med motor på denne overfarten enn frå Mexico til Fiji! Slutten av turen var meir segling, og me kom fram til Opua i grevens tid med kuling i ryggen.

Me kryssa 15 breddegrader frå Fiji til Opua, noko me merka godt på temperaturen. Det gjekk frå knapt shorts til stilongs og solide seglklede. Natta vart også kald og me måtte pakke oss godt inn i fleecepledd for å halde varmen. Merkar at det er ei stund sidan me har vore i «kulda».

Det vart fiska på denne overfarten og. Me fekk ganske fort ein fin Mahi Mahi som gav måltid for tre- fire dagar. Fisketaco var på menyem og smakte himmelsk. Etter fyrste fisken fann Tina ut at ho ville få opp neste fisk sidan det til no berre har vore eg som har hatt den gleda. Som sagt så gjort, neste fisk som beit på var Tina sin. Det skreik godt i snella og Tina tok opp kampen, etter gode 15 minutt hadde SuperTina fått fisken inn til båten, og eg kleppa med stø hand. Og for ein fisk! Big Eye tuna på omlag 25 kg. Ikkje værst som fyrste sydhavsfisk.

Det vart Sushi i lange baner, og det vert nok fisk på menyen i nokre dagar til. Her i Opua skal me få besøk av Monica, ei god segleveninne av Tina, som tilfeldigvis er i New Zealand no. Me skal segle rundt i Bay of Islands i nokre dagar, det ser me fram til.

Avlutningsvis er nokre bilder av soloppgangar frå turen

God start på overfarten

Her er første oppdatering frå Tina og Øyvind :

20’40S,175’52E,5knop,kurs200°,6m/sSE,19:45utc. Me har det bra, komme godt igang med overfarten. Liten hvalhai(ca 4m) 1m fra båten. Fint vær og gode forhold

På vegene av S/V Freya

Eldri 🙂

S/V Freya TV featuring Peter & Hanne + New Zealand neste

Det var trist å si hade til Peter og Hanne forrige uke. Vi hadde det utrolig fint! Ikke så lenge til vi sees igjen heldigvis. Her er en video fra besøket: Ocean, Motion, Lotion in Fiji. Denne kan muligens ikke spille av på mobilen, men finn fram en PC så skal det gå bra.

I dag sjekker vi ut av Fiji og seiler ned til New Zealand. Den siste uka har vi brukt på å lade opp batteriene, både de på 12 volt og kroppen generelt. Turen vil nok ta knappe 2 uker og vi har funnet et fint værvindu. Mat er kjøpt inn, diesel og vann er fylt, seil og ymse ting er reparert, motoren har fått ny olje, riggen er sjekka og vi er klare!

Vi sender oppdatering på veien og Eldri poster litt drypp her på bloggen.

Hadet så lenge!

Ocean, lotion, motion

Ocean, lotion, motion.. Devotion! Eller «Bula» som de sier i Fiji.

Først vil vi bare beklage at det har tatt så lang tid å få ut et innlegg på bloggen, men vi har vært svært opptatt. Opptatt med å nyte vært eneste sekund, og for å være helt ærlig så er det veldig enkelt på disse fantastiske øyene og som mannskap på den flotteste båten, S/V Freya, i Stillehavet. «Vi» er forøvrig storebror sammen med bedre halvdel, til Skipper Nilsson. Det skal sies at rollene ombord ikke lenger var storebror, men heller lillebror og storesøster..

Vi startet reisen i Nadi, på øya Vitu Levu som er den største øyen i Fiji. Her tilbragte vi et par dager for å bunkre opp proviant, handle ekstra surfebrett, fylle vann- og dieseltanker og gjøre oss klare til å tilbringe 3 uker i Mamanucas øygruppen. Vi var også så heldig å fikk med oss en tradisjonell Kavaseremoni for å ønske oss hell og lykke på ferden videre.

Første ankring ble mellom Malolo Lailai og Malolo, dette er snaue tre timers seiltur ut fra Port Denarau (marina i Nadi). Mannskapet med skipper og kaptein ble tidlig enig om at vi ikke skulle stresse rundt, men heller ta oss god tid på de stedene vi valgte å besøke. Malolo-øyene er forholdsvis turistifisert med mange yachter i ulike størrelser og store luksus resorter med «alt inkludert». Det er allikevel ikke vanskelig å finne noen urørte perler både over og under vann i nærheten. Vi tilbragte omtrent like mye tid under vann som over vann med snorkel, dykkemaske og hawaiislynge, eller boccia og strandliv.

Et par timers seiltur utenfor Malolo øyene ligger flere eksponerte korallrev som er verdenskjent for sine gode surfebølger. Det er ingen tvil om at vi ønsket å komme oss dit, men vær og vind spilte ikke på lag for dette nå. Etter noen dager på ankring ved Malolo-øyene seilte vi nordvest til en mindre kjent øy med navn Mana. I motsetning til forrige ankring var vi eneste båt i lagunen. En forholdsvis hårete innseiling med utovergående strøm var gjerne forklaringen på at vi var alene der. Med Kapteinen i baugen, matros i masta, Skippern bak roret og matros langs ripa så kom vi oss inn med stoltheten i behold og kunne på ny finne hvilepulsen etter at ankeret var sluppet og sjekket.

På «Google earth» så vi allerede før ankomst at stedet kunne ha surfepotensiale og det tok ikke lang tid før vi lastet opp gummisen med brett og solkrem for å utforske revkanten for potensielle surfebølger og snorkling. Jammen fant vi ikke surf der majoriteten av seilere og lokale vi møtte sa det ikke var surf. Til alles glede så roet vinden seg som hadde blåst opp i 30 knop både natt og dag siden vi startet reisen. Et nytt værsystem kom inn og vi fikk noen dager med overskyet og til tider lett regn. I landsbyen inne på land snakket de lokale om dette «merkelige» været og at det var uvanlig for denne tiden av året. Det var først da vi gjorde et grundigere nettsøk at vi så en potensiell syklon lå rett vest for Fiji og det var sendt ut varsling uten at vi hadde fått det med oss. Til vår store lettelse forsvant dette værsystemet uten at noen syklon traff kysten.

Når Freya seiler rundt så henger alltid fiskesnøret ute med en alt for stor wobbler og en blekksprutimmitasjon for å forsøke lykken etter større matfisk. Vi hadde dessverre ingen lykke med fiskingen, men båten var full av annen mat og snacks. Vi tok med oss en boks med noe godt under gjennomsnittet kjøtt og ei kavarot for å søke lykken for en god byttehandel inne i landsbyen. I landsbyen kjørte Skippern og «lillebror» en dør-til-dør aksjon for å bytte til seg fisk, og gleden var stor da vi til slutt kom over en fisker som gjerne så for seg en kveld med boksmat istedet for revfisk. Vi reiste fornøyd ut til Freya igjen med en bærepose full av mindre revfisk, dog en boks med «corned beef» og ei kavarot fattigere.

Den ene kvelden tok vi en tur til land for å få med oss et «fireshow» med lokale helter på en taverna. Noen fikk det til, mens andre trengte mer tid til øving og det er ingen tvil om at noen slikket sine brannblemmer noen dager etter den kvelden.

Med gummisen ankret vi opp på det ytterste korallrevet utenfor Mana, skippern og lillebror hoppet med stor iver i vannet med Hawaiislynge og kamera. Lillebror begynte å skyte revfisk og var på vei bort til gummibåten med den første fangsten da skippern gjør oppmerksom på at det er hai rett under oss.. Hvilepulsen var borte og lillebror svømte 25 metern «for livet». En to meter revhai og en annen mindre holdt et godt øye med oss resten av snorklingen den dagen, og lillebror tok det forholdsvis rolig med Hawaiislynga etter første fangst.

Etter at været hadde stabilisert seg trakk vi ankeret og satte kursen mot øya Monoriki. På veien ut av lagunen på Mana ser vi at en flyvende blindpassasjer har slått seg ned forran på dekk. Siden vi hadde forlatt land og den lille stakkaren verken var svømmedyktig eller flyvedyktig lenger, ble den med videre. Den var nok trett av dage og sovnet stille inn rett før ankomst, en liten begravelse ble holdt inne på sandstranden. Monoriki er en bitteliten ubebodd øy der de spilte inn filmen «Cast Away» med Tom Hanks og volleyballen Wilson i hovedrollen. Nærmere «paradis» eller «postkortsted» er det antakeligvis ikke mulig å komme. Azurblått hav, palmer, noen fjellknauser og ei urørt strand badet seg i vindstille og stekende sol. Vi hadde en natt i paradis og lagde et bål på stranda hvor Freya-gjengen koste seg til langt utover leggetid med et spektaktulært lyn- og tordenshow over Vitu Levu.

Fra Monoriki gikk turen tilbake i havblikk og skyfrihimmel mot Malolo med stopp på Namotu for å bølgesurfe. Redningen på overfarten ble et bøtte for å kjøle ned kroppen. På Namotu var surfen mildt sagt svært bra og vi var omtrent de eneste i line up’n på «Namotu Left», «surf stoken» var til og ta å føle på! Etter en dag med surf ankret vi på ny opp mellom Malolo-øyene med sikte på å reise ut til Namotu igjen dagen etterpå.

Grytidlig neste dag ble ankeret trukket og Namotu ble peilet inn på GPS’n. Vi surfet en fantastisk bølge som het «Swimming Pools» hvis navn kommer av det utrolig klare vannet over et fargerikt korallrev. Etter et par timer med surf registrerer Kapteinen at Freya ligger vendt motsatt av alle de andre båtene og vi bestemmer oss for å kjøre bort å se at alt er OK. På veien bort i en overlesset gummis kommer det en kar fra Australia oss i møte og forklarer at Freya er tre centimeter fra en båt på moring. Skippern og Kapteinen hopper ombord hos vårt nye bekjentskap og raser tilbake til Freya. Det viser seg at en båt fra resorten på Namotu hadde lagt seg kloss opp i Freya og når strømmen snudde så snudde også Freya som kom helt innpå den andre båten. Noen ansatte fra resorten sa tydelig i fra, men forstod ikke helt at det var de som hadde lagt båten sin for nære i utgangspunktet. Enden på visa ble til at vi trakk ankeret og dro tilbake til Malolo-øyene uten skader på noen båter, men med en ubehagelig opplevelse i bagasjen.

På grunn av vanskelig ankringsforhold ble surfen og Namotu lagt til side og vi valgte å nyte de siste dagene på Malolo Lailai med trygg ankring. Vi gjorde et strandhugg på andre siden av øya og hadde en full dag med boccia og strandliv. Mot slutten av dagen blåste det opp og det ble besluttet å vende snuten tilbake til Freya. Vel ute ved Freya ser vi at en seilbåt som lå for anker rett i nærheten nå lå på moring. Skippern og Kapteien hiver seg i gummisen for å forhøre seg om hva som har skjedd og da var overaskelsen stor. Kort fortalt så har den andre seilbåten drevet ned på Freya og var bare et par meter fra revkanten da en snarrådig australiener kommer seg ombord og fikk avverget en grunnstøting. Utpå kvelden tok vi turen til land på en bar for seilere og det viser seg at det er samme person som reddet Freya på Namotu som reddet seilbåten som var borti Freya… Etter de to hendelsene ble det dessverre et par riper i lakken på Freya, men heldigvis ingen større skader.

Den siste dagen på Malolo tilbragte vi for det meste under vann for å suge til oss de siste inntrykkene og for å kjøle de norske kroppene.

All honnør til Skipper Nilsson og Kaptein Hatleli, ikke bare er de svært dyktige seilere, de er også utrolig kjekt selskap! Tre uker på Freya har vært en drøm, vi har våknet hver dag og kløpet oss i armen, det gjorde like vondt hver gang 🙂

Takk for nå, seilerhilsen fra matrosene Hanne og Peter 🙂

 

S/V Freya TV – Norrøne guder på besøk

Tor og Idunn tok turen rundt jorda for å mønstre på Freya, her er en liten filmsnutt fra oppholdet  🙂 Norrøne guder på besøk

Eit lite eventyr på Fiji

Bula!

Det er no gått over to veker sidan me kom ombord på Freya som nye matrosar. I morgen går turen vidare til New Zealand, men me skulle gjerne ha vore ombord her endå lengre. For ordens skuld så er «me» Idunn og Tor, to norrøne gudar på eventyr på Fiji.

Ingen av oss er vel noko utprega sjøfolk, men me må sei at det har gått veldig fint. Det har ikkje vore noko spying og me har sove godt sjølv om det har vore ein del sjø og vind på ankringane me låg i.

Øyvind fortalde i grove trekk korleis me hadde det den fyrste halvdelen av turen, men verkar å gløymd bort ei hending. Dette var då me hadde ankra opp med Yanuya øvst i øygruppa Mamanuca.

Tradisjon tru ville me inn til land for å helse på høvdingen i byen og gje han ein kvast med Kavarøtter. Det var litt sjø og såg litt rufsete ut å kome seg inn til land, så Øyvind og Tina ville fyrst på synfaring før dei henta landkrabbene. Det endte med at dei ikkje kom seg fram på stranda, prøvde ei alternativ rute og til slutt stranda med jolla på et svaberg eit stykke frå stranda.

Dei hadde vald å ikkje bruke motoren, men berre padle som gjorde at dei hadde blitt tatt av sterk vind på eit punkt. Det er lett å vere etterpåklok, men det osa ikkje akkurat gode beslutningar kring denne hendinga. Øyvind og Tina leita etter ein måte å kome seg attende på, men gode råd var dyre og det var strengt tatt lite landkrabbene på Freya kunne gjere.

Det heile endte med at dei vart henta av ein annan seglar på same ankringa og dei returnera slukøyra til båten. Diverre fekk me ikkje tatt bilde av dei stranda seglarane, det var nemleg litt av eit syn.

Du, som les dette og sikkert las førre innlegg, hugsar kanskje at me var på Sevusevu i landsbyen i Waya. Her vart me etterkvart godt kjent med innbyggarane. Dagen etter me var og smaka på Kava var me på fjelltur med den lokale guiden Solo. Det var ei svært bratt affære då me gjekk rett opp fjellet som var kledd med lavastein. Det såg ikkje ut til å vere framkomeleg i det heile, men me var oppe på den 510m høge toppen i løpet av ein time.

Mary, den lokale dama som tidlegare hadde solgt oss ein del grønnsakar, invitera oss på middag ein kveld. Det takka me sjølvsagt ja til, og fekk servera ein heil del lokale rettar. Det var veldig moro å smake på dei ulike rettane. Det var ikkje alt som fall i smak, men det var blant anna ein utruleg god blekksprut som alle var einige om at var den beste dei hadde smaka.

Elles fekk me servera ei karri-gryte, muslingar, ei spinatpanne, noko dei kalte «sjø-druer» og Fijiansk brød.

Heile tida medan me var på tur fekk me snorkla mykje og sett ein heil del ulike fisketypar. Eg, Tor, var ikkje særleg begeistra for å snorkle før turen, men har storkosa meg med det no. Det var ein heil del korallar overalt kor me kasta anker og me kunne stort sett berre hoppe ut frå båten å snorkle rundt. I starten såg me mest små korall- og anemonefisk. Dei var i alle regnbogens fargar og det vart fast gjeremål å finne ut kva fiskar me hadde sett etter me snorkla.

Ein ting me har tykt vore veldig triveleg er at alle seglarar har ein veldig god tone med kvarandre. Då me låg inntil Waya var me innom Cedric frå Sør-Afrika og tok nokre øl med han, og me hadde også to trivlege kveldar med Sarah frå Noreg på Malololailai. Her i Port Denarau trefte me også australiaren Pete som hadde handla sin båt samtidig som Øyvind og Tina kjøpte Freya i Mexico, der fekk med heilt topp grillmat.

For å vere sikre på at me rakk flyet i Nadi torsdag reiste me tilbake frå Yasawa gruppa allereie laurdagen før. På vegen ankra me mellom anna på Bounty Island kor me såg ein leopardhai når me var ute å snorkla. Den låg berre på botnen med sidan av ein korall og slappa av. Me overnatta ei natt utafor Bounty Island før me tok fatt på vegen tilbake til Denarau kor me skal byttast ut med nye matrosar.

Me var også innom Lautoka på vegen, ein industriby kor det er stor produksjon av brunt sukker. Heile byen lukta som når ein kokar saft av solbær, som gav varierande reaksjonar i gruppa. Landbruket på Fiji er mest basera på produksjon av sukker, samt litt ulike fruktar og grønsakar.

Då me kom til Denarau klara me å rive hol i jolla då me skulle kaste den i vatnet. Me gjorde eit godt forsøk på å reparere gummibåten, men det viste seg at ein helst skulle vente i 24 timar frå lappen var på til det var trykk på den. Me venta ca. 2,4 timar. Las litt feil der. Uansett var det berre å alltid ha med seg pumpe i jolla, så viste det seg å ikkje vere noko problem. Nokon vil kanskje seie at det vart betre slik…

Du, som les dette og sikkert har lese fleire liknande innlegg, sit kanskje med mange spørsmål om korleis ulike sanitære ordningar er på båten. Det er slik at det er eit vassklosett på båten, som går på saltvatn og som brukar pumpar med handmakt til det som måtte vere i skåla er i sjøen. Difor er det viktig at ein alltid annonserar om ein må på do slik at ikkje folk tar seg eit bad samstundes eller tappar saltvatn til oppvask.

Me har med andre ord god kontroll på dovanane til kvarandre etter eit par veker på båten. Det har vore lite dusjing med unntak av Musket Cove i starten av øygruppa Mamanuca før me kom attende til Denarau. Det var ubeskriveleg godt å vaske av seg alt salt og solkrem. LIkevel kjende me oss ikkje skitne då me stort sett bada kvar dag i sjøen.

Maten ombord har vært helt upåklagelig. Tina baka brød stort sett annan kvar morgon. På vegne av matrosana vil eg seie at av alle plassar me har vore rundt i verden og reist, har me aldri fått så godt brød. Elles bestod frukostane av ulikt pålegg og mykje tomater og agurk.

Me var kanskje førebudd på at det vart enkel mat å få på båten, kanskje litt som drivstoff for kroppen. Me vart veldig positivt overraska. Me har ete heilsteikt kylling eit par gonger, heimelaga pizza, indisk gryte, grilla Mackerell som Idunn heltemodig fanga, ulike salatar og mykje god mat. Det har ikkje vore så mykje kjøtt me har ete, då det ikkje er like haldbart over lengre tid, men mykje gode grønsaker.

Kort beskrive har dagane innheldt mykje bading og snorkling, fine kryssingar, kortspel, god mat, formidable lokale radiosendingar og klassisk god stemning.

Me har hatt ei fantastisk tid på Freya, og vil takke Øyvind og Tina stort for at me fekk lov til å kome her å vere del av deira reise. Hadde me vore frå Amerika hadde dette heilt klart vore «a life-changing experience». Det er det vel kanskje også, men som nordmenn vel me å ikkje ta så store ord i munnen og kallar det heilt fantastisk. For det har det verkeleg vore!

Beste helsingar

Bøssegut Tor og Dekkstøs Idunn

Synfaring på Fiji

Våre to nye matroser, Idunn og Tor, har funne seg vel til rette på båten. Dei er allereie blitt gode og svidde til tross for at det har vore dårleg vær her i nesten ei veke. Norsk hud og alt det der… Det verkar ikkje som det er nokon mellomting i været her, det er anten steikande varmt eller surt, småkaldt og vått. Men kven klagar? Ikkje me i allefall.

Tor styrer skuta

Tor og Idunn ankom marinaen i Nadi (uttalast Nandi) tidleg på morgonen. Daudslitne og med søvnmangel drog me dei med på proviantering i Nadi. Me skulle handle mat og drikke for heile opphaldet deira, så me kunne reise til avsidesliggjande øyer utan butikk. Heldigvis var det ein flott grønsaksmarknad med det meste ein kunne tenkje seg. Her vart det handla både kjende og ukjende rotvekster, grønsaker, frukt og den søtaste ananasen me har smakt.

Frukost på Freya.

Tor jobbar med å få opp ankeret medan Øyvind ser på

Land ho!

Fyrste stopp ut frå Nadi var Musket cove, ei flott øy, men litt for tett mellom båtane. Det var også dritvær så opplevelsen av staden vart kanskje farga litt av det. Me traff att Sarah frå den Norske båten Serine der, og rakk å få inn ein fest eller to mellom regnbygene. Mamanucasgruppa har mykje meir turistar enn Yasawa, så planen var å kome raskt opp dit. På den andre ankringen fann me ei strand heilt for oss sjølve, og været var ikkje så verst. Det utnytta me til fulle med stort bål og middag på stranda. Idunn fanga middagen under overfarten, ein gedigen makrell (Spanish Mackerel) på 12 kg. Litt anna type enn den me er vant med i Noreg kanskje, sjølv om smaken faktisk ikkje var heilt ulik.

Idunn i kampmodus

Største makrellen Idunn har fått

To landevegsrøvarar på båttur

Bålet vert bra når Øyvind passar på

No har me endeleg kome oss opp til øya Waya, den fyrste øya i Yasawa. Det er ei heilt fantastisk øy med sandstrender, høge fjell, god snorkling og med ein koseleg landsby inne i bukta. Innbyggjarane er veldig hyggelege, og me er vorte varmt tatt imot.

Mary sel tomat og grønt til vitjande

Øyvind: Eg sa du ikkje skulle stirre høvdingen i augene, Tor

Pøblar på den lokale barneskulen

På Fiji er det landsbyen som eig land og sjø, og før ein kan utfolde seg på ein ny stad må ein få velsigning hjå den lokale høvdingen. Då skal ein ha med seg ein kvast me Kavarøtter som gåve til høvdingen. Den skal overrekkast under ein seremoni som vert kalla Sevusevu. Høvdingen tek imot kavaen og seier ei regle på Fijiansk der han takkar oss for gåva og at han tek oss under sine vengjer så lenge me er hjå dei. Etter velsigninga kan me bevege oss fritt i landsbyen, fiske og bade på deira grunn. Me hadde på førehand lest mykje om denne skikken og var veldig usikre på korleis dette eigentleg gjekk føre seg. Heile opplevinga var udelt positiv, me vart tekne imot på stranda av Khuna, dotterdotter til høvdingen, ho snakka flytande engelsk og tok vel vare på oss under seremonien. Høvding Lai-Tom var ein hyggeleg mann i alderen 60 til 100 år.

Sidan me ikkje har drukke kava før vart me invitert av høvding Lai-Tom på grog (kava) ein ettermiddag. Kava er ein svakt narkotisk drikk som gjev numne lepper og er søvndyssande. Kavarøttene vert knust til pulver og blanda med vatn. Resultatet ser etter ei stund ut som skittent oppvaskvatn. Mmmm, høyres godt ut ! Det er også ritual når ein skal drikke kava. Før ein tek i mot koppen, som er eit halvt kokosnøttskal, skal ein seie Bula! og klappe ein gong. Etter ein har drukke opp alt skal ein klappe tra gonger til og seie Maca! (uttalast matha). Seremonien er ikkje over før bollen er tom. Denne tradisjonen har vel sin del av skylda for at Fijianarane er særs utsatt for alkoholisme, dei stoppar ikkje før flaska er tom. Me hadde høyrt at kava smakar vondt og kunne være vanskeleg å få ned, så me var spente på korleis dette skulle gå. Vår oppleving av drikken og ritualet var god og smaken var ikkje så verst. Me kjende at leppene og tunga vart numne, men vart ikkje søvnige. Mellom kvar runde snakka me om laust og fast frå Norge og Fiji. Det vart ein koseleg kveld rundt kavabollen.

Mary blandar kavapulveret med vatn

Solo knuser kavarøtter. Øyvind fylgjer med som ein god 70-åring

Idunn drikk grog

Tor også

Me har det veldig fint her. Det er ein trygg og god ankring og me gler oss til å utforske meir av området. I morgon skal me på guida tur på ein fjelltopp i dalen, middag på kvelden hjå nokre lokale og me har sett oss ut fleire plassar me skal snorkle og kose oss. Livet er ikkje så verst her på Fiji.

Ein fin gjeng, litt rare kanskje..

Tor kosar seg på stranda

Kart frå 1800-talet og ghettomarina

Turen til Fiji frå Samoa gjekk bra. Det starta med nydeleg segling det fyrste døgeret. Me fekk fisk, det var små bølger, blå himmel, stjerneklart og månelys om natta. Fantastiske forhold! Så kom det eit væromslag med kraftigare vind frå sør. Me fekk opp til 15 m/s på slør, altså bølgene traff båten midtskips. Det bygde seg opp kjapt og reisa blei mindre behageleg, lyden av bølgene som slo inn i sida både kjentes og høyrdes ut som grunnstøytingar. Spesielt lite kjekt var det når bølgene slo over båten og inn gjennom ventilen i taket og eit lukka vindauge, typisk nok så havna det meste i ansiktet på den som låg og sov. Brutal oppvakning. Det meste vert slitsom i slike forhold, men heldigvis roa vinden seg neste dag til 10 m/s og dreia litt øst. Då fekk me bølger og vind meir i stompen og reisa vart meir behageleg. Etter fem dagar til sjøs var me endeleg på veg inn til Fiji. Me kom inn i Nanuku passasjen midt på natta og var litt nervøse for det. Karta rundt Fiji har ikkje det beste ryktet på seg, og ein del av kartmaterialet stammar då også frå 1800-talet og var gjort med blylodd og sekstant. Ikkje bra. For å gjere det endå verre er mange av sjømerkene øydelagd av syklonar og ikkje blitt erstatta. Det gjekk heldigvis veldig greitt for oss å komme inn, me hadde god kontroll heile vegen og stjernene lyste såpass opp at me kunne sjå land.

Her har me fått igjen pusten og kosar oss på den fredelege plassen. Me ligg på moring utanfor den mest shabby marinaen me har sett til no, men dei hyggelege ansatte veg lett opp for det. Savusavu er ein liten tettstad med mykje sjarm og livlege utestadar. Det er varme kilder her som renn ut i bukta og skapar trollsk stemning om morgonen. Dei lokale brukar dei til å koke maten sin i faktisk, så det er ikkje her me hoppar uti for å kjøle oss ned…

Her har me truffe mykje hyggelege seglarar og blandt dei to andre norske båtar. Det er alltid kjekt. Prisane her er ei gledeleg overrasking. No kan me ta oss råd til å ete ute ein gong i blandt. Dette passar særs bra no når gassystemet på båten har tatt kvelden for ei lita stund. Internettet her er også heilt fantastisk. Me har fått ganske rimeleg internett på mobilen så nå kan me surfe i båten. Hadde ikkje trudd at me kom til å sette slik pris på å endeleg vere tilgjengeleg att.

Båten skin igjen etter at Semi for over skroget med voks. Me hadde vanlegvis gjort dette sjølve, men Semi kapra oss på gata fyrste kvelden og med hadde ikkje hjerte til å sei nei når han fortalte om sine åtte barn som måtte leve på ris og vatn. Han forsnakka seg eit par dagar etter då han fortalte om sine seks barn som skulle få ferske grønnsaker og kjøtt frå marknaden i landsbyen. Jaja, kjekk fyr lell og båten vart fin.

Planen vidare er å komme oss ned til Nadi på vestsida av hovudøya i Fiji der me skal få på to nye matrosar. Me satsar på mange fine stopp på vegen. Dette gledar me oss sjølvsagt veldig til.

Gløymde nesten å fortelje om fisken me fekk. Sjukaste fiskeopplevinga til no, det er det ingen tvil om. Bremsen skreik plutseleg iltert, og eg sprang bort for å stramme den til. Medan eg var opptatt med å sjå på snella kjem utropet – å fytti hælvette- frå Tina. I det eg ser opp hoppar fisken endå ein gong og ein svær seglfisk (Sailfish) kjem til syne 70 meter bak båten. Heile fisken er oppe av vatnet, og den reiser på eit utras som nesten tømmer snella (på maks brems). Tina skrik: Kutt snøret, dette gåkke. Eg hadde ikkje heilt trua på det sjølv for å vere heilt ærleg, men etter det fyrste utraset gav den seg, og var eigentleg ganske grei å få inn etter det. Litt småskummelt å kleppe og dra monsteret ombord i båten med sverdet veivande rundt. Fisken smakte godt, og me har fortsatt ein del igjen, den var tross alt 2,5 meter lang!