Fra Stillehavet til Vågå

Vi har hatt litt dårlig samvittighet for å ha blitt sporløst borte fra bloggen. Den har nok kommet i siste rekke, for jammen har det skjedd litt av hvert siden sist. Med fare for å kjede deg litt, tar jeg likevel historien fra start…

Høsten 2014, en liten måned før vi bestilte flybilletter til Mexico og sa opp jobbene, tok vi et valg som for oss, på mange måter, var større enn å krysse stillehavet. I flere år har vi drømt om å drive et småbruk med livsstilen det medfølger. På det tidspunktet bestemte vi oss for å overta en familie gård i Vågå! Først skulle vi bare seile rundt i Stillehavet…

Det vi ikke hadde så klart for oss var hvor, når eller hvorfor turen en gang skulle ta slutt, men sånn rent økonomisk skulle vi greie å holde det gående til slutten av 2016. I høst fant vi ut at vi måtte ta over gården allerede ved årsskifte 2015/2016. Vi begynte da å legge noen nye planer. Den vi holdt fast på lengst var: Selge Freya i New Zealand, kjøpe en campingbil i Australia, være der fram til sommeren og ha en avløser på gården så lenge. Den siste uka i New Zealand kasta vi oss rundt og fikk ordna en avtale med en grei megler om å selge vår kjære Freya.

Vi lot disse planene ligge å sveve litt etter vi kom hjem til Norge i desember, men hjemkomsten ble ganske fort en så kalt «reality check». Vi ville rett å slett ikke bruke opp alle pengene våre, pluss at reiselysten ble blåst litt ut av oss med viten om alt ansvaret vi satt med. Vi eier jo nå tross alt over 30 kuer, okser og kalver som alle trenger mat og kjærlighet. Det må også sies at ingen av oss er utdanna i denne retningen og fjøset vi nå eier er det andre av to fjøs jeg, Tina altså, noen gang har vært i. Øyvind er heldigvis født og oppvokst på gård, så noe kunnskap har han nok sneket til seg på veien.

Mio. Bare noen timer gammel

 

Marty. Oppkalt etter..

 

 

 

 

 

 

Marty Feldman

 

Siden sist har vi tatt fatt på vårt nye liv som gårdseiere og lagt enda flere planer for fremtiden. Avbrekkene fra gården vil nok stort sett bli tilbragt i den norske fjellheimen.  Vi gleder oss til mange fine turer og satser på at savnet etter havet ikke blir så stort. Det er jo faktisk mange likheter mellom fjell og hav.

På vei til seters for å grave fram døra

Utsikten fra setra

 

 

 

 

 

 

 

Setra

Det er ikke bare denne oppdateringen som har havnet litt i bakleksa. Jeg lagde nesten ferdig en film fra Samoa for mange måneder siden som er ferdig nå. Den heter ganske enkelt Samoa. Klippene er derfra pluss litt av overfarten videre til Fiji der Øyvind fikk den mye omtalte sverdfisken. Link til filmen: Samoa

Håper bloggen har vært til glede og inspirasjon for både den ene og den andre. Takk for følget! 🙂