Her er en film fra besøket på Selskapsøyene! Bedre sent enn aldri 😀 Selskapsøyene
Forfatter: TinaOnFreya
Fossefall og Flammedans
Samoa har vist seg frå si beste side. Sjølv om me berre har fått fem netter i dette vakre landet, så følest det som mykje meir. Me har fått opplevd utruleg mykje på kort tid med ein guida taxitur (taxien er billig her) rundt øya som høgdepunkt. Me fekk sjå og bade i spektakulære fossefall, grotter og gigantiske lavahol.
Tilfeldigvis er det ein stor festival her no, Teula Festival, så det har skjedd mykje i Apia denne veka. Det har vore danseoppvisning med tradisjonell dans og flammedans. Me har også fått eit unikt innblikk i den tradisjonelle levemåten med kava-seremoni, matlaging og tattovering. Det er eit tradisjonsrikt og spirituelt folk som er stolte av sitt opphav.
Tre gonger i veka marsjerer heilte politistyrken i Apia frå politistasjonen til Rådhuset med fullt korps. Sjeldan har menn i skjørt osa så mykje respekt.
Desverre så er værutsiktene framover dårlege så me må forlate Samoa raskare enn me kunne ynskje. Neste stopp er Savu Savu på Fiji. Det er ei reise på omlag 5-6 dagar. Samoa har absolutt vore ein av favorittane så langt på reisa.
Talofa, Samoa!
Nok ei stor kryssing er vel overstått. Etter forsienka avreise frå Huahine ligg me no trygt fortøyd i Apia Marina i Vest Samoa, etter 12 dagar på vatnet. Kryssinga gjekk veldig fint, sjølv om den vart mykje lengre enn me hadde tenkt. I utgangspunktet var planen å stoppe på Suwarrow, som er på vegen, for å kvile litt og for å utforske atollen. Slik vart det ikkje på grunn av tidsmangel, gassmangel og dårlege værutsikter. Suwarrow er ubebudd og svært utsatt for dårleg vær, så valget var ikkje så vanskeleg. Kryssinga vart over dobbelt så lang som planen, men sidan me var veldig heldige med været så gjekk det heilt fint. Me hadde eit par byger med skikkeleg vind, men ellers var det fint vær med sol om dagen og stjerner om natta. Det var eit skikkeleg drittvær lengre sør for oss, der me eigentleg hadde tenkt oss, og me høyrde om fleire båtar som måtte komme seg vekk frå uværet. Me hadde vel flaks med været for ein gangs skyld.
Den mest ekstreme solnedgangen nokon sinne fekk me sjå midtvegs på turen. Det var lilla, rosa gult, grønt og blått heile horisonten rundt oss og den tok aldri slutt. Me sto og måpte. Slikt kan ein ikkje fange på film eller kamera dessverre. Øyvind hadde også sin livs fiskekamp undervegs. Ein tunfisk på størrelse med Tina beit på (ca 50 kg), og kampen varte i ein time. Det var mykje sveitte, blod og banning undervegs, men til slutt gjekk fisken av med seieren, to meter frå båten. Kanskje like greitt, den var alt for stor for oss sidan me ikkje har fryseboks, og det er heller usikkert om fiskeren hadde igjen krefter til å hale beistet ombord. Det var gangsperr i mage, lår, rygg og armar i to dagar etterpå. Ellers på turen fekk me to Dorado, ein fisk me ikkje har fått før. Den smakar som kylling og me fekk heile seks middagar ut av dei to.
Innsjekkinga til Samoa var litt av ein prosess. Heile fire stykkjer frå ulike departement skulle innom båten og me måtte fylle ut ein bunke med papir for kvar av dei, men god stemning var det.
Samoa er ein uslipt diamant. Det er mykje å oppleve, både kultur, mat og natur. Dei aller fleste snakkar godt engelsk, noko som er supert for oss, etter trois mois en Polynésie française. Her går menn og kvinner i skjørt, eller Lavalava som det heiter. Øyvind har kasta seg på moten! Folket her er veldig hyggelige og det er lett å komme i snakk med folk. Dei er like nyfikne på oss som me er på dei, og me gler oss til å utforske meir av landet.
Stor takk til Aurora for spot on værmelding under overfarten. Det er veldig trygt og godt å vite at nokon har kontroll på værsystema rundt oss.
Ny PC, ny video
Den gamle Pc’n tok kvelden for noen uker siden, så videoredigering har vært vanskelig, men blant alt det fantastiske som Bente og Dag hadde med seg i baggene, var det også en ny PC. Så her er en liten video fra Tuamotu øyene. Øyhopping i Tuamotu.
Er tomt i båten nå som vi bare er to igjen. Har vært utrolig koselig med besøk og vi gleder oss til nye matroser på Fiji. Vi reiser fra Tahiti i dag og setter kursen mot Huahine og Bora Bora.
Opplevelsene står i kø…
Hei igjen Bloggen … Bente og Dag er fremdeles her !!!
Dette er siste dagen vår som matroser om bord på Freya. Nå føler vi oss virkelig hjemme, har funnet roen og rutinene og kunne nok gjerne vært noen uker til …. Det blir vemodig å skulle forlate T&Ø … og Freya, men det har uansett vært en fantastisk reise og opplevelse for oss. Vi håper de også har hatt glede av å ha noen gjester om bord i båten selv om de har måttet justere litt på sine (u)vaner. Det er forskjell på å være 2 og 4 om bord i en båt som egentlig bare er 30 fot.
På Moorea leide vi bil i ett døgn for å utforske hele den vakre og kuperte øya. Vi fortøyde longboardet på taket med tau gjennom førerhuset som samtidig blei fin feste for bodyboardet inne i bilen. Vi skulle ikke gå glipp av noe om muligheten bød seg. I praksis var det bare en vei, og den gikk rundt øya. Figurer som viste km-avstand erstattet tradisjonelle navneskilt og avstandsmarkering. Turen blei derfor rundt øya … . Mye flott natur, med skiftende terreng og vegetasjon. Husstandarden skiftet og var svært variabel blant de lokale. Alle vi møtte var svært vennlige, og alle hilste på oss. På turen fant vi også øyas beste surfespot. Mange bodysurfere og profesjonelle bølgessurfere hadde funnet stedet. Bølgene blei for heftige for oss (dvs. T&Ø), men det var morsomt å følge de som virkelig kunne .. . Mens vi fulgte surferne, dukket også 2 hvaler opp rett utenfor revet som også viste sine kunster. Utrolig morsomt å se. Turen gikk videre til en av de få veiene innover og oppover på øya. Den endte på et utsiktspunkt 240 moh kalt Belvedere. Det var et fantastisk skue utover 2 av de flotte buktene nord-vest på øya. På veien opp i fjellet kjørte vi gjennom store ananasplantasjer og gamle bosettinger før de kristne kom til øya. Alle steder så vi ville høner og haner med og uten kyllinger. Vi syntes det var mye god mat på avveie. De overlevde vårt besøk, men en hov hadde gjort susen.
Vi nøt dagene nord-vest på Moorea. Lagunen lå fint i forhold til vind og vær. Vi kunne bevege oss fritt rundt med jolla.
Vi besøkte også piggrokkene og fikk kjenne på de silkemyke kroppene. Med litt medbragt vellagret tunfisk blei vi svært populære mens revhaien kretset rundt og håpet på en bit de også. Vi dro tidlig for å være aleine vi fire med rokkene og haien … en litt surrealistisk opplevelse .. med skrekkblandet fryd. En dag tok vi også seilbåten ut for å fiske og se nærmere på mulige hvaler utenfor revet. Vi fikk ingen fisk, men mistet en stor en som vi hadde på en stund før den tok både krok og snøre. Den viste seg i hele sin lengde over vannet før den dro. (Vi fisket med sene tykkelse 110!!)
Vi fikk derimot andre fisker som vi kunne bruke til agn. En ettermiddag/kveld fikk vi en stor Emperor – yellow lip. Kan være en god matfisk, men kan være giftig innenfor revet. Vi tok ingen sjanser og bestemte oss for å ofre den til haiene. Etter det blei mørkt tredde vi et 11mm tau gjennom munn og hode, Dag holdt i enden og vi kastet ut utenfor båten. Det tok ikke lang tid før vi var omsvermet av hai, men de var lyssky. Fisken hadde solid skinn, men etter et skikkelig basketak og to haier fast i fisken blei vi sittende med bare hodet igjen. Vi kastet ut hodet med tauet, festet det i rekka og gikk ned i båten. Vi kvakk til ved et par dunk i skroget og plask utenfor. Når vi kom ut, var det bare en taustump igjen. Den var bitt tvert av. En annen kveld fikk vi 2 store Orbicular Batfish som var langt større en dolokket hjemme! Det blei en ordentlig kamp … som vi vant med hjelp av lang og god klepp.
Matrosene har ingen ting å klage på. Kokkene om bord har disket opp med nybakt pannebrød til frokost, stekt egg og bacon og nye middagsretter hver kveld. Vi blei også overbevist om at sushi kan være godt. Vi blei servert rå tunfisk (sushi) til forrett og grillet, marinert lokal fisk og tunfisk med potetskiver til hovedrett.
På hjemveien tilbake til Tahiti blåste det godt. Vi hadde kryss tilbake i 10-12 m/s, men båten oppførte seg eksemplarisk. Vi så hvalen blåse og kaste seg ut av vannet, men det var langt unna oss. Når vi nærmet oss Tahiti og siktet oss inn på passet for havna dukket det plutselig opp 2 hvaler bare 10 m rett i front av båten …. . Flott opplevelse, men nesten i nærmeste laget siden vi seilte i 6 knop. Siste kveld lå vi for dregg på en mer vindutsatt plass, men vi lå trygt gjennom natta. Siste dagen dro vi tilbake til havna i Papeete, og i kveld blir det dusj på hotell og middag i land for oss fire. Vi drar fra Tahiti tidlig lørdag morgen lokal tid.
Vi takker for oss, og vi har blitt mange erfaringer rikere!!! Vi er også trygge på at T&Ø vil ta de rette valgene fremover.
Bente og Dag
Avtroppende matroser
Matroser paa Freya
Hei Bloggen … Bente og Dag her !!!
Hvor ofte har vi ikke tenkt … å eia var vi der! Nå var T & Ø der, og vi kunne ikke la muligheten gå fra oss! Stillehavet … Tahiti og palmesus på øde øyer. Glemt var en svært lang flyreise over halve kloden med mellomlandinger i London og Los Angeles da vi satte foten på Tahitisk jord sent på kvelden 21.7. Det var varmt! Allerede neste dag traff vi T & Ø i havna. De hadde ankommet Papeete samme morgen fordi de ønsket å være ute i god tid for å rydde før vi ankom, men Tina hadde bommet på et døgn, så overraskelsen var stor når vi stod der på brygga og kikka på båten, for den var det noe kjent med J. Gleden over møtet var derimot STOR for oss alle. Det blei hotelldusj for T&Ø, overrekkelse av gaver ( Kaviar, makrell i tomat, Freia sjokolade, fiskeutstyr +++++ ) fra Norge, … og vaskemaskinen i leiligheten vår kom godt med. Den gikk i ett … til vi mønstret på. Vi forlot Papeete i strålende sol 24.7.. Delfinene ønsket oss velkommen i passasjen ut fra havna, og vi satte kurs for øya Moorea vest for Tahiti. For fulle seil blei det en myk overfart, men noen sushifangst blei det ikke. Vi koste oss allerede. Vi hadde sett oss ut en lagune nord på øya ved Cook Bay (på østsiden av bukta). Utsikten til høye fjell (1200m) innenfor og havet utenfor var fantastisk. Vi har etter hvert forflyttet oss etappevis sydover på øya med nye pass (inngang forbi revene) og nye laguner. Vi opplever å ha «all inclusive» på Freya med nypresset kaffe, hjemmebakt brød, kreative middagsretter og opplevelser som har stått i kø. Så langt har Murphy holdt seg langt unna.
En kveld opplevde vi en stor meteor med lang brennende hale. Vi så en rekke større og mindre eksplosjoner før meteoren til slutt brant opp og endte sine dager i Stillehavet. Det hele varte i mer enn ett minutt. Både flott og litt skremmende fordi det virket så nært. Vi har hatt flere hvalopplevelser på trygg avstand og tatt bilde av flere, men 1.8. var vi på en fisketur med jolla ( 9 fot ) utenfor revet da vi fikk en støkk alle sammen. Opp av havet 40 m unna kom en kjempe på nær 20 meter (knølhval). Den viste hele ryggtavla og svømte rolig før den bestemte seg for å gå ned igjen. Den viftet med hele halen før den forsvant, men vi hadde det travelt med å starte motoren for å sikre avstand.
Å snorkle på innsiden av revet har vært en fargerik opplevelse. Koraller og fisk i mange farger og størrelser. Havskilpadder har vært jevnlig på besøk, det samme kan vi si om en rekke rokker (piggrokker og flekkrokker) som vi har sett mange av rundt båten hver dag. Vi begynner å venne oss til at de faktisk er der! Det samme gjelder revhai på 1 – 2 meter. Vi setter vår lit til at de finner maten et annet sted. Rett ved der vi nå ligger, kalles plassen «Stingray world». På en tur med jolla besøkte vi plassen, og det blei et ordentlig sirkus. Flere kastet fiskeavfall i vannet, og det var stingrays og hai i alle retninger. T&Ø kunne ikke drøye lenge før de hoppet i vannet fra jolla og fikk raskt besøk av de silkemyke rokkene. Når en av dem ville slikke fingeren til Ø, syntes selv han det blei en drøy opplevelse. B&D har utsatt denne opplevelsen …
En kveld vi friterte scampi til kvelds i båten tok vi vare på skrellet og tenkte det kunne være kjekt å ha til agn eller «foring». Skallet blei forseglet i pose med glidelås, lagt i ny pose og bundet fast i et tau på utsiden av båten 15 cm over vannet (for de begynte jo å lukte etter hvert). Samme kveld hørte vi et stort plask i bakkant av båten. Da vi skulle sjekke posen, var den søkk borte …., så var de ikke helt mette disse haiene likevel.
Ellers nyter vi dagene og lever i takt med lyset. Det blir tidlig kveld og tidlig morgen. Solnedgangene og soloppgangene er i seg selv et eventyr. Jo, vi har opplevd mye … lange strender med palmer som henger utover, slakk line mellom palmer på stranda, morgenbad fra båten, og vi har heldigvis en uke igjen på Freya.
Bente og Dag
Matroser på Freya
Meir under enn over vatn…
Plutseleg hadde me vore i Fakarava i nesten tre veker. Det var mykje å utforske både på land og i vatn. Fantastiske strender med rosa sand, hengekøye og slakkline mellom palmetrær og turkist hav ein kan ligge å duppe i når sola steiker som verst. Det er rart å vere her som me har drøymt oss vekk til så mange gonger heime i Norge. Me veit me er heldige og prøver å nyte det til ei kvar tid. Det er ikkje alltid like greit å vere så langt vekke frå heime. Særleg når familien har fått eit nytt medlem. Gratulerar så mykje til Liv og Geoff med den vesle jenta.
Fakarava har mykje å tilby. Sørpasset, Titamanu, byr på snorkling i verdsklasse. Der var det korallrev i perfekt stand. Dette må vere det beste me har opplevd til no på turen. Når tidevatnet renn inn i laguna driv me med straumen langs kanten av passet. Vatnet som renn inn er krystallklart og ein ny verden opnar seg. Med sikt på over 30 meter og masser av korallfisk og hai, er det som å symje i eit akvarium. Det er også nokre svære Napoleonsfiskar som ein kjem tett innpå. Dei er svære, men bedagelege, noko som gjev Tina assosiasjonar til ein gamal onkel. Drift-snorklinga i Titamanu var heilt fantastisk, og me fekk heldigvis gjort det mange gonger. I Rotoava, landsbyen ved nordpasset, fekk me lånt oss syklar, og fekk ein flott sykkeltur til Nordpasset. Her fann me vår eigen perfekte strand, og naut eit bad i nettoen. Det var også kokosnøtter som kunne plukkast, så me tok med oss nokre til båten for å mekke kokosdrinkar. Slik går dagane i paradis..
Me traff fleire fine folk under opphaldet i Fakarava. Ekstra artig var det å møte to andre norske båtar. Det var Astahaya, med Tom og Christian, og Lovinda Too med Svein og Irene. Det er ikkje fleire enn seks norske båtar på segltur i Stillehavet, så at me plutseleg var tre norske båtar på same ankringa var spesielt. Det er utruleg hyggelege folk som me set veldig pris på. Me fekk kjapt tilnamnet «barna», og vart tatt godt vare på. Me satsar på å treffe dei att sidan me alle skal til Fiji.
Etter halvanna veke i Fakarava var planen å reise vidare til Toau. Me måtte reise tidleg om morgonen for å kome ut av passet på rett tid. På veg til passet hadde me eit uhell der bomfestet rauk, og me måtte snu og reise tilbake til ankerplassen. Då hadde Tom og Christian 20års feiring, og me vart invitert med på perlefarm (Tina svei av eit halvt månadsbudsjett på perleøyredobbar) og middag på ein liten restaurant. Det vart ein fin dag. Bommen var heldigvis lett å fikse så tidleg neste morgon freista me på nytt. Då fekk me ikkje ankeret opp og me mista jekken til ankerspelet over bord. Den må me ha, så då vart det dykking så snart sola stod opp. Det vart soleis ikkje avreise den dagen heller. Plutseleg var det ikkje lenger gunstig vind og me fann til slutt ut at det kanskje ikkje var meininga at me skulle komme oss til Toau. Me slo difor fylgje med dei to norske båtane, og reiste tilbake til sørpasset. Det angra me ikkje på og naut ei fantastisk veke med god mat, masse drikke og godt selskap
For tre dagar sidan reiste me ut frå sørpasset og sette kursen for Rangiroa, den største atollen i Tuamotu. Fakrava prøvde nok ein gong å dra oss tilbake. Like utanfor atollen høyrde me ein rar lyd, og såg plutseleg at heile genoaen låg i vatnet langs båten. Det kunne blitt ille, men me fekk berga den kjapt opp i båten. Heldigvis er det to forsegl på båten, så me heiste kutterseglet og fortsette mot Rangiroa. Resten av turen var kjempefin, med nydeleg vær og lite bølger. Etter Halvanna døger var me framme og kunne ankre opp ved landsbyen Tiputa. Her er det fint, men storby i forhold til Rotoava. Planen er å vere her ei stund, og her skal me møte nokon venner på vår alder som me møtte i Mexico. Det vert kjekt.
Når det gjeld det daglege livet på båten så må me nok innsjå at me har bomma ein del under handlinga i Mexico. Matlageret i båten byrjar å bli skrapa. Me må derfor vere litt kreative i matvegen sidan alt er så dyrt her. Me kjøper for eksempel vanleg kjeks og saltar den sjølv, sidan saltkjeksen er tre gonger så dyr. Det er heller ikkje alltid lett å lage mat når kjøkkenet bevegar på seg. Det har gått nokre middagar i golvet.
Vår kjære kindle har desverre avgått med døden, så no les me det me kan få bytta til oss. siste på lista var «In Siberia», ei reiseforteljing frå Sibir. Den var overraskande lite kjedeleg.
Ankomst Paradis
Fyrst ein liten filmsnutt som Tina har mekka frå tida på Marquesas øyane. Den finn du her.
Endeleg Tuamotu!
Me ligg trygt ankra opp i Fakarava, den nest største atollen i Tuamotu. Her er det verkeleg sydhavsidyll med asurblå lagune, sandstrender og palmesus. Å liggje på anker her er som ein våt draum i motsetnad til dei rullande ankringane på Marquesas øyene. Det er i grunn som å liggje i ein stor innsjø, der dei einaste bølgjene kjem frå vinden i laguna. Det er ei veldig behageleg stemning her, og innbyggarane er utruleg hyggelege.
Turen ned hit frå Marquesas tok fem netter. Me hadde fint klart det på fire, men når ein skal inn i atollane må ein kome når tidevasstraumane er lågast (maks flo eller maks fjøre) slik at det ikkje er noko særleg straum i passa. Ein bør også ha sola litt bak seg, eller rett over, slik at ein kan sjå alle korallhovudane. Me måtte derfor sakke farta når me nærma oss. Det viste seg faktisk å vere lettare sagt enn gjort med opptil 30 knop vind på slør. Me hadde maks rev i storseglet og rev i kutterseglet, men gjekk likevel i 6 knop. Overfarten var elles veldig fin, me hadde eit par squalls (regnbyger med kraftig vind som kan komme opp i 50 knop. Dei kjem fort!) men det gjekk veldig greitt. Det var rart å vere undervegs igjen, men me kom kjapt inn i det.
Det kan være svært vanskeleg å kome inn i nokon av atollane her i Tuamotu. Me bestemte oss derfor for å reise til Fakarava fyrst der det faktisk er eit lett og oversiktleg pass utan korallhovud. Det som me var mest skeptiske til var tidevasstraumen, sidan me ikkje stolar heilt på motoren vår. Her i Fakarava renn det ut av passet i meir enn 10 knop med to meter brytande bølgjer over heile passet. I sånne forhold så stiller vel dei fleste båtar dårleg. Me planla derfor å koma inn til passet når det var litt etter maks fjøre, slik at me skulle få medstraum inn. Turen gjennom passet gjekk heldigvis veldig bra, motoren fungerte utmerket, og det klaffa perfekt med tidevasstraumen.
Me har på nytt funne roen og nyter slappe dagar, morgonbad før kaffien og småfiks på båten. No ligg me i nordenden av Fakarava ved landsbyen Rotoava. Me kjem til å utforske atollen sørover og håpar å finne avsides ankringar som me får ha heilt for oss sjølve.
S/V Freya TV – Mexico til Marquesas
Mekka enda en liten snutt, denne er fra overfarten. Trykk her
Ship O’Hoi, da kaster vi loss!
Båten er fylt opp med masse godsaker, utsjekking av Mexico gikk bra og vi har nå 48 timer på oss til å komme oss ut av landet. Puerto Vallarta har blitt en dyr affære, men dit vi er på vei er det til gjengjeld ikke noe å bruke penger på. Vi gleder oss veldig til å seile videre, men minst en måned uten land i sikte er ikke så lett å ta innover seg. Vi får bare ta det som det kommer, men håper og tror vi er godt forberedt. Neste landkjenning blir på Hiva Oa, Marquesas.
Eldri, søstra til Øyvind, skal poste noen oppdateringer for oss mens vi er underveis, så da kan dere ihuga fans følge med på hvor langt vi er kommet. Ellers er vi veldig glad for de hyggelige meldingene vi har fått både her og der, og syns det er morro at dere følger med 🙂
S/V Freya 